www.prosjektkaliningrad.no

Cecilie har ordet!

"Det begynte med tanker og ideer og ikke minst et brennende ønske om å hjelpe barnehjemsbarna" er noe av det Cecilie Hillesøy forteller om i dette personlige innlegget om bakgrunn og historikk for prosjektet.

2001-03-16 Cecilie Hilles√ły

Min bakgrunn før jeg startet å jobbe med hjelpeprosjektet var et år som utvekslingsstudent i Russland, der jeg foruten å lære språket også lærte mye om russisk samfunn og kultur, blant annet ved å reise på kryss og tvers i landet på egenhånd. Jeg skulle egentlig begynne med russisk mellomfag da jeg bestemte meg for alvor for å starte et hjelpeprosjekt.

Sommeren 1997 reiste jeg altså til Russland, nærmere bestemt til den lille enklaven Kaliningrad som ligger mellom Polen og Litauen. Der ble jeg tatt hjertelig imot av barn og ansatte ved "Internat nr. 3" som var det største barnehjemmet i Kaliningrad.  Her bodde det 234 barn mellom 7 og 17 år. 

I løpet av sommeren undersøkte jeg behovene ved barnehjemmet, praktiske forutsetninger for å kunne sende hjelpesendinger dit.

Høsten 1997 startet jeg arbeidet med å få inn klær, utstyr og penger til daglige behov som mat og toalettartikler, til utbedring av de meget dårlige sanitære forholdene ved barnehjemmet, og til å kjøpe nødvendig utstyr for å sette i gang idrett og andre aktiviteter.

I løpet av høsten arrangerte stiftelsen tre store innsamlinger av klær og utstyr, og over nyttår kunne jeg reise tilbake til Kaliningrad med penger til å ta fatt på arbeidet. Kort etter at jeg var på plass på barnehjemmet kunne jeg ta imot to containere fulle klær, sko, leker og andre nødvendige artikler, i havnen i Kaliningrad.

Det har blitt flere hjelpesendinger siden da, og i tillegg har vi kjørt 4 busser fulle av utstyr til Kaliningrad og gitt bussene til ulike barnehjem og institusjoner.

Jeg har selv personlig tatt meg av mottak og tollklarering av alle hjelpesendinger - en prosess som i Russland krever pågangsmot, en god porsjon stahet og et hav av  tålmodighet.

Det store lyspunktet under arbeidet med å få stiftelsen på fote den høsten var tilbudet fra Green Reefers om å frakte hjelpesendingen fra Bergen til Kaliningrad for meg.

Siden den gang har det blitt mange turer og mange flere tonn utstyr. For en liten stiftelse som drives av to frivillige er slik hjelp uvurderlig.

Sammen med meg for å jobbe på Internat nr 3 vinteren og våren 1998 var Sissel Pommeresche som jeg har studert russisk med.  Sissel gjorde en fantastisk bra jobb i en hverdag som var tung men likevel full av lyspunkter etterhvert som vi kunne se at vårt nærvær og vår hjelp virkelig gjorde en forskjell.

Det som overrasket meg mest var kanskje hvor lite som skal til for å gjøre mye for barna.

Ikke bare får en mye mer for kronene i Russland enn her hjemme. Minst like viktig er det å se hvordan de vi hjelper griper fatt i det de får med begge hender og tøyer maksimalt ut av disse midlene. I tillegg ser man tydelig hvor mye ressurser som frigjøres når man ikke behøver bekymre seg over hvordan man skal skaffe barna mat og klær i morgen.

For det er når vi kommer så langt at hjelpen virkelig gir resultater.  Det er fra dette nivået en kan begynne å bygge opp selvfølelsen til barna, gi dem utdanning og hjelp til å få seg en jobb når de blir gamle nok til det. Det russiske samfunnet er hardt, men ekstra røft mot dem som har lavest status.

Dette er barnehjemsbarna sørgelig klar over.

I tillegg til at all hjelp skal komme fram, synes jeg også  tilbakemelding er viktig når man driver hjelpearbeid. Jeg har siden jeg startet i 1997 forsøkt å leve opp til at alle som hjelper stiftelsen skal få tilbakemelding om hva vi har fått utrettet takket være deres støtte.

Dette gjøres nå hovedsaklig gjennom vår hjemmeside.Jeg håper den kan bli et forum for informasjon, tilbakemelding og kommentarer for alle som er involvert i vårt hjelpeprosjekt eller ønsker å være med å hjelpe.

I dag er det lettere å drive hjelpearbeidet enn det var de først årene.  Jeg har resultater å vise til , og jeg håper jeg har vist at det nytter å hjelpe.

Takket være jevnt og trutt arbeid og støtte fra næringsliv, privatpersoner og organisasjoner har vi siden høsten 2000 kunnet hjelpe ytterligere to institusjoner i Kaliningrad.

Disse institusjonene er henholdsvis Krylovo, et hjem for handicappete som  huser 120 barn, og ungdomsfengselet/arbeidskolonien Kolosovka som huser opptil 190 ungdom mellom 14 og 21 år. Her får ungdom nå en mulighet til å lære seg et yrke mens de soner og hjelp til å skaffe seg arbeid etter soning.

Min far og jeg som driver stiftelsen kan takket være alle dere som er med og hjelper opprettholde et høyt aktivitetsnivå også i dag. Vi to arbeider uten vederlag og bruker all tid vi kan på å hjelpe barna i Kaliningrad. Vi vektlegger hjelp til selvhjelp og har virkelig sett at de som mottar vår hjelp klarer det meste selv, men de mangler midlene.

Dessverre blir det arbeidet min far og jeg kan gjøre ganske fattigslig uten støtte. Vi trenger derfor all hjelp vi kan få, og sørger personlig for at all hjelp kommer fra til dem som trenger den.

Vi håper du også vil være med å hjelpe barna i Kaliningrad!



 

Cecilie Hillesøy