Første møte med Gromovo

Det er vanskelig å finne Gromovo. Stedet finnes ikke på kartet og vi må spørre om veien. De vi spør lurer på hva i all verden vi skal der å gjøre, der er det bare elendighet. -Og det stemmer.Gromovo gjør et uutslettelig inntrykk på meg.

Stedet ser ut som en konsentrasjonsleir. Beboerne eier bare det lille de har på seg, og ingen andre klær. Det finnes kun utedo, og ingen dusjmuligheter. Gromovo er en ren oppbevaringsanstalt, hvor ingenting skjer. Dagene går med til å vente på neste måltid, og menyen er mer eller mindre den den samme hver dag: Te, brød og suppe. Vi vet at 50 % av dem fra Krylovo som havner her dør innen et år på denne institusjonen. Det var ikke vanskelig å forstå. Jeg ser håpløsheten hos bestyreren, Jurij Nikolaevitsj, en liten, alvorlig mann, med et godt hjerte for alle beboerne, men med ingen midler til å hjelpe dem.