Frivillige arbeider på "Krylovo"

På bildet fra venstre: Gunnhild, Hege Susanne og Roman

Vi hadde lenge hatt lyst til å jobbe som frivillige i Russland, samt oppleve den dype, russiske landsbygda, da vi ankom Krylovo for første gang henholdsvis i midten av juni og august 2005. Selv om vi hadde sett bilder på hjemmesidene til Prosjekt Kaliningrad på forhånd, hadde vi ingen særlig klare forestillinger om hva som ventet oss. Vel framme i landsbyen tok det ikke lang tid å finne seg til rette.

En spasertur gjennom landsbyens gater i morgendisen er en sjarmerende opplevelse, med reelt frittgående høner og gjess, og alskens andre dyr, i gatene, samt notorisk hilsing på alle barn og voksne som passerer. Tidligere har Prosjekt Kaliningrad investert i en bolig for åtte av de mest selvhjulpne av de tidligere barnehjemsbarn (de over 18 år), og vi fikk hvert vårt rom og ble innlemmet i husholdningen hos dem. Krylovo er et trivelig og gjestfritt lite sted, der alle kjenner alle, og dette er trolig også medvirkende til at våre samboere etter hvert fungerer så godt i lokalsamfunnet. Flere har uoffisielle fosterforeldre i landsbyen, hjem der de kan komme og gå på besøk som de lyster og voksne som tar seg av dem. Sånne uformelle ordninger sjarmerer oss nordmenn - det er ikke alltid nødvendig med besøksvenn fra Røde Kors for at noe skal skje.

På formiddagene jobber vi på barnehjemmet, som ligger fem minutters gange hjemmefra. Vi har valgt å sirkulere litt mellom barnehjemmets ti avdelinger, der barna er plassert i henhold til grad av bevegelighet og psykisk handikap. Jobben går i hovedsak ut på å aktivisere barna og gi dem oppmerksomhet og stimuli i form av gåtrening, leking og samtale, da det til tider dessverre er for få ordinære ansatte til at hvert enkelt barn kan følges ordentlig opp. De materielle forholdene er etter hvert blitt veldig fine.

Barnehjemmet og området rundt er nyoppusset og strøkent, takket være hjelp og initiativ fra Prosjekt Kaliningrad. Alle ansatte på barnehjemmet forteller oss at "alt har blitt så mye bedre", og vi ser også at den generelle holdningen til handikappede barn i Russland har endret seg til det bedre. Det foregår nå undervisning på andre året for de av barna som er i stand til å motta det, og vi ser også at de ansatte prøver å ta med barna ut og leke så ofte som mulig. Likevel føler vi fremdeles at mange av de barna som i dag er på barnehjem med riktig oppfølging fint kunne ha fungert i en vanlig familie- og skolehverdag.

Men her er det vel bare å håpe at holdningsendringen i forhold til handikappede barn med tiden skal bli så dyptgripende at foreldre ikke lenger gir fra seg et barn som for eksempel ikke kan gå, men er fullstendig på høyden mentalt. I huset der vi bor er det også ett og annet å ta tak i.

Målsetningen er at beboerne skal bli mest mulig selvstendige, men dette kullet barnehjemsbarn (i alderen 20-25 år) rakk vel dessverre ikke å nyte godt av de store framskrittene som har skjedd på barnehjemmet de siste årene, og vi ser at potensialet deres er langt fra utnyttet hva selvhjulpenhet angår. Derfor har vi så smått gått i gang med å lære dem enkle, men utrolig nyttige praktiske ferdigheter som å kunne klokka, tilberede enkel mat, skrive navnet sitt (praktisk når man skal motta pensjonen!), pusse tennene og generell personlig hygiene.

Ellers er de imponerende flinke til å holde hus og hage i tipptopp stand. Alt i alt har vi det veldig fint her i Krylovo. Det er inspirerende å se at det nytter, og at hjelpen kommer frem dit den skal.