HJEMMET-REPORTASJE: Hun blir kalt engelen fra vest

Hver gang Cecilie kommer på besøk tennes lys i barnas ansikter. Ungene flokker seg rundt henne. Dasha, Maxim, Julia, Sergei og alle de andre som har satt sin lit til den blonde engelen fra vest synes det er stor stas. Noen vil kose og sitte på fanget, mens andre har bare behov for å bli litt sett. Ungene trenger sårt nærhet og fysisk kontakt, og Cecilie deler villig vekk klemmer og oppmerksomhet.

- Enkelte mener barna ikke har livets rett. Så lenge de er svake er det ingen som vil engasjere seg. Men jeg ser stor forskjell på barna nå i dag sammenlignet med for et par år siden. De har kviknet til liv, sier Cecilie.

Vi sitter hjemme hos Cecilie Nordstrøm i Bergen. 26-åringen som de russiske barna på barnehjemmene i Kaliningrad kaller engelen fra vest, viser oss bilder hun har tatt gjennom sitt mangeårige hjelpeprosjekt. Hun forteller om enkeltskjebner som ikke er til å fatte og forklarer om arbeidet som er gjort hittil.  

- Når jeg vet at det nytter å hjelpe, kan jeg ikke la det være!

Nådeløst sviktet

Den unge kvinnen snakker varmt om sine små venner i Kaliningrad; om møte med en virkelighet og en nød så hjerteskjærende og dyp at den nyutdannede siviløkonomen føler hun ikke kan la vær å engasjere seg. Med medmenneskelighet utenom det vanlige setter hun alle krefter inn på å hjelpe vanskeligstilte barn i den russiske enklaven sterkt preget av fattigdom. Om lag fire hundre barn og unge nyter godt av Cecilies arbeid som hun kaller "Prosjekt Kaliningrad". Med god støtte av sin far Atle Nordstrøm har hun gjort hverdagen deres lysere og gitt dem nytt håp.

- At jeg hjelper noen er bedre enn ingenting. Jeg sørger også for at hjelpen kommer frem dit den skal fordi jeg kjenner systemet og byråkratiet, sier hun.

Siden 1997 har bergensjenta drevet hjelpearbeid. Først startet hun et prosjekt i Kaliningrad på Internat nr. 3, et barnehjem hvor det bor 210 barn i alder 7-17. Der har Cecilie samlet inn midler til oppussing og sendt over containere fylt med klær og utstyr. I tillegg har hun også bodd og jobbet på barnehjemmet i seks måneder. I dette arbeidet hadde hun god hjelp av Sissel Pommeresche fra Jæren som bodde og arbeidet sammen med henne denne perioden. Senere har hun også engasjert seg i å hjelpe innsatte i et ungdomsfengsel hvor det finnes barn ned til 14 årsalderen. Cecilie hadde med andre ord fartstid som hjelpearbeider da hun for to år siden leste en avisreportasje fra barnehjemmet Krylovo utenfor Kaliningrad. Hun ble strekt grepet av reportasjen om de funksjonshemmede barna som lå tynne og bleke i sengene sine. Enkelte av dem lå i sin egen avføring og fikk verken tilsyn eller stell.

- På det tidspunktet hadde jeg sett mye elendighet, men ingenting kom opp mot dette. Krylovo ligger halvannen times kjøring fra Kaliningrad hvor jeg allerede var kjent. Derfor bestemte jeg meg for å oppsøke barnehjemmet for å se om jeg kunne bidra, sier Cecilie da vi møter henne hjemme i Bergen. Her har 26-åringen knapt nok oppholdt seg det siste halvåret. Siden hun var ferdig med studiene på Norges Handelshøyskole i sommer har hun valfartet til Russland.

Spesielt de funksjonshemmede barna er nådeløst sviktet og avvist av systemet i Russland, forteller Cecilie. Det finnes nemlig lite tradisjoner for humanitær hjelp. Tidligere har mange utviklingshemmede blitt gjemt bort. Man har lukket øynene og plassert dem ute av synet, under forhold som etter vår målestokk  ikke engang er verdig dyr. Fremdeles tar den russiske staten på seg marginalt ansvar, sier Cecilie som har god kunnskap om samfunnet hos våre naboer i Øst. De siste åtte årene har hun nemlig vært et tyvetalls ganger i Russland. Hun har også russisk mellomfag og har både bodd og studert i landet.

Fått tilbake livsgnist

Cecilie kommer fra en helt vanlig familie fra Bønes utenfor Bergen. Bare 18 år gammel reiste hun i 1994 til Krasnodar sør i Russland som utvekslingsstudent. Møte med den russiske kulturen satte dype spor i ungjenta. Studieoppholdet skulle nemlig vise seg å føre til noe mer enn bare skolegang og språklære. Cecilie møtte en verden hvor elendighet og nød rådet, og hvor tilstandene var kaotiske. Under oppholdet reiste hun mye rundt på egen hånd og opplevde forholdene på nært hold. Men det var TV-reportasjer om russiske barnehjem og forholdene der som vekket til egeninnsats. Hun bestemte seg for å forsøke å gjøre noe og reiste til Kaliningrad. Der oppsøkte hun blant annet barnehjemmet Internat nr 3 for foreldreløse barn. Her trengte man sårt til hjelp. Cecilie fikk satt i gang givertjenester fra Norge i form av klær, utstyr, leker, møbler og annet materiell. Og nå - etter ti containere med til sammen 140 tonn i hjelpesendinger- kan hun konstatere at engasjementet nytter.

 Barnehjemmene Internat nr. 3 og Krylovo er ikke til å kjenne igjen. Nedslitte lokaler er pusset opp, ungene har klær og leker, og de lever nå under forhold som er mye bedre enn før. 

Verdige livsforhold

Cecilie viser glød og engasjement. Hun forteller rystende historier om hvordan enkelte psykisk utviklingshemmede barn regelrett har vært levert til barnehjem for å dø, oppgitt og uønsket av alle. Foreldrene er ofte alkoholikere eller narkomane, og ungene er prisgitt et sosialvesen som ikke fungerer. Mange overlever heller ikke, forteller Cecilie. Krylovo huser utviklingshemmete barn, og disse er på grunn av sine handikap svært dårlig stilt.

- Første gangen jeg kom dit for to år siden lå mange av barna apatisk i sengene. De var fullstendig hjelpeløse. Forholdene var elendige og de sanitære forholdene ubeskrivelig. Jeg kan ennå huske stanken og lukten.

Noen måneder etter var Cecilie tilbake i Kaliningrad, og et langsiktig hjelpeprogram var satt i gang. Sammen med faren har hun blant annet skaffet fire busser til barnehjemmene og ungdomsfengslet, slik at barna skal få komme ut og oppleve virkeligheten utenfor institusjonene. I tillegg har lokaler blitt pusset opp. Cecilie har egenhendig vært med på dugnader; hun har blant annet sørget for at de har fått skikkelige toalett, baderom og kjøkken.

Forholdene er i dag humane, takket være Cecilies hjelpeprosjekt. På Krylovo er lokalene fylt av liv og latter fra barn som for første gang får oppleve omsorg i trygge rammer. - Da den russiske stat kun betaler 43 rubler (red.anm. 10 kroner) i døgnet for hvert barn, sier det seg selv at det bare så vidt dekker livsopphold. Derfor er de helt avhengig av hjelp utenfra om de skal få leve i verdige forhold, sier Cecilie.

Hittil har Krylovo vært en institusjon for barn opp til 18 år.  Det året barna som har vokst opp på Krylovo fyller 18 flyttes de til institusjoner der forholdene er så dårlige at mange av dem ikke overlever. En tilhørende bygning er nå blitt kjøpt og skal brukes til å huse dem over 18. De vil bo der og arbeide på Krylovo.

Vi driver også nå en nærmere medisinsk utredning av barna som bor på Krylovo  for å skaffe den medisinske oppfølging og eventuelt de operasjoner noen av barna trenger. Pr i dag er det 10 hjertesyke barn på Krylovo. Disse trenger medisinsk oppfølging for å overleve. Hvis ikke de får behandling vil de bli sengeliggende, og siden det er de sterkeste som overlever i Russland, vil de ikke kunne utvikle seg og vokse opp.  

Ydmyk og takknemlig

Samtidig som Cecilie sammen med faren startet hjelpearbeidet i Kaliningrad dannet de en stiftelse. De to har siden starten arbeidet ulønnet og bruker sin fritid og overskudd på å hjelpe barna. De håper å kunne fortsette arbeidet sitt mange år framover. Dessverre har vi ikke midlene selv, så vi er avhengig av støtte fra andre. De håper også at arbeidet de gjør kan være med på å endre holdninger blant folk i Russland; at folk utvikler en mer human innstilling, spesielt overfor utviklingshemmete.

- Vi mener man bør forsøke å hjelpe folk der de er. Vi hjelper dem til å hjelpe seg selv, sier Cecilie som tenner håp der nøden er størst, men hvor hun også ser at det nytter å hjelpe.  

- Jeg vil benytte sjansen til å takke alle som er med på hjelpeprosjektet, fra firmaer til enkeltmennesker. Ingenting av dette kunne nemlig ha skjedd uten deres støtte, sier Cecilie.

Snart står bergensjenta på ny reisefot. Denne gangen går turen ikke til Russland, men til India. 

- Jeg har vært nødt til å gjøre en ekstra innsats fordi jeg blir borte resten av året. Frem til neste høst skal jeg nemlig oppholde meg i India hvor jeg skal jobbe i regi av Fredskorpset. Da må jeg sørge for at alt går som det skal på barnehjemmene mens jeg er borte, forklarer hun.  Fra Bergen vil Atle fortsette arbeidet, og jeg vil fra India ta meg av kontakten med Kaliningrad.

 Cecilie er også ydmyk i den forstand at hun sier hun gjerne skulle gjort mer. Men hun vet at det krever et visst overskudd om man skal kunne hjelpe andre. Når vi spør om hvorfor hun som siviløkonom ikke er mer opptatt av aksjekurser enn av humanitært arbeid, bare blåser hun av spørsmålet. Livet handler om mer enn materielle ting og karriere, mener hun. Derfor er det heller ikke noe mål for henne å bli rik. I hvert fall ikke på penger.

- Jeg må komme videre med mitt eget liv for å ha noe å gi.  Jeg har nemlig innsett at jeg ikke kan frelse verden alene. Men har man startet noe, må man også fortsette. Jeg svikter aldri ungene i Russland, sier 26-åringen som har ben i nesa og en god porsjon barmhjertighet.