Et tilbud for oppfølging av barnehjemsbarn når de blir eldre

Prosjekt Kaliningrad kjøper hus

For å skape et mer langsiktig tilbud for barna på Krylovo, kjøpte Prosjekt Kaliningrad et eget hus hvor de kan bo etter at de har fylt 18. Vi håper og tror dette vil bli langt bedre enn alternativet, institusjonene Gromovo og Bolsjakovo.

GROMOVO

På Krylovo bor barn fra 4 års-alderen og fram til de blir 18.Når de blir 18 år sendes de videre til institusjoner for voksne utviklingshemmete som i likhet med Krylovo ligger godt bortgjemt ute på landsbygden.Blant disse er Gromovo der det pr i dag bor 165 utviklingshemmete menn over 18 år, og Bolsjakovo med  150 menn og kvinner. På Bolsjakovo finnes i tillegg en gruppe sengeliggende som ikke har noen kontakt med omverdenen og aldri tas opp av sengen. Da vi besøkte Gromovo i november 02 var det ingen som visste hvor gamle noen av disse var.

 

Da vi første gang besøkte Gromovo i november 2002 hadde vi  fra flere hold fått informasjon om at

50 % av barna som havner her dør innen et år på denne institusjonen.Det var ikke vanskelig å forstå da vi med egne øyne så hvilke forhold som møter dem.

Gromovo minner mest om en konsentrasjonsleir. Beboerne har hver sin sprinkelseng, det var svært kaldt der, det finnes kun utedo, og ingen dusjmuligheter. Klærne de som bor der har på kroppen er også deres eneste eiendeler. Gromovo er en ren oppbevaringsanstalt, hvor ingenting skjer. Dagene går med til å vente på neste måltid, og menyen er mer eller mindre den den samme hver dag: Te, brød og suppe.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at en psykisk utviklingshemmet gutt som har fått hjelp til å utvikle seg på Krylovo ikke vil leve lenge her. Landsbyen Gromovo er avfolket, og menneskene der er eldre og svært fattige. Noen av dem selger hjemmebrent til de innsatte, gjennom gjerdet rundt institusjonen.

Derfor inndrar Gromovo den lille pensjonen de som bor der får av staten og bruker det på mat, såpe og andre nødvendige artikler.  Beboerne liker ikke denne ordningen og klager høylytt over at de som jobber der stjeler.

 

Gromovos direktør har en håpløs jobb. Han har problemer med å få matpengene fra staten, ca 7 kroner pr person pr dag til å strekke til.  Oppussing eller midler til å sette i gang noen aktiviteter kan han bare drømme om.

BOLSJAKOVO

Bolsjakovo huser 150 utviklingshemmete, både kvinner og menn, og ligger i landsbyen Bolsjakovo, litt mindre gjemt og lettere tilgjengelig enn Gromovo.

Det finnes noen dagtilbud her.  I tillegg til dyrking av grønnsaker og blomster kan beboerne lage keramikk og drive annet håndarbeid.

Også bygningsmessig er Bolsjakovo litt bedre stilt enn Gromovo.

Ellers er forholdene også her svært dårlige

På skjermet avdeling på Bolsjakovo sitter de som ikke får lov å komme ut.

Noen av dem fikk komme ut for å spise i spisesalen i sommer, men det er også alt.

 

Blant disse fant vi tre gutter fra Krylovo i et tett, lite rom.

Hjemmets direktør og en ansatt på avdelingen som vi snakket med fortalte at guttene var kommet fra Krylovo da de var atten. De mente guttene hadde vært på Bolsjakovo i fem til seks år, og trakk på skuldrene da vi sa vi syntes det var ganske utrolig hvis de skulle overleve så lenge liggende i en seng med svært lite pleie. I tillegg så guttene svært unge ut.

Hva kan vi gjøre? - Huskjøp

Vi har nå kjøpt et hus som skal tilhøre Krylovo som vi skal sette i stand slik at flest mulig kan bo der og jobbe på Krylovo når de har fylt 18. Myndighetene støtter tiltaket vårt.

Krylovo har nå blitt en institusjon også for dem over 18. Dette har vi avklart med direktoratet for arbeid og sosial utvikling i Kaliningrad som var svært imøtekommende da vi møtte dem. De har også på mange måter en håpløs oppgave.  Få midler skal deles på rundt hundre institusjoner for foreldreløse barn og utviklingshemmete barn og voksne.

For oss er det viktig å ha lokale myndigheter med oss, og vite at de ønsker de samme endringene som oss.  Det er klart en lang vei å gå.  I Russland har utviklingshemmete siste plass på rangstigen.  Mange vi prater med skjønner ikke hvorfor vi bruker tid og ressurser på utviklingshemmete barn.  Det er slike spørsmål som får oss til å sette inn ekstra krefter for at psykisk utviklingshemmete også skal få menneskeverd i et kaldt og brutalt samfunn.

Dessverre kan vi ikke hjelpe alle.  Men vi kan hjelpe noen, og vi gir aldri håp uten å vite at vi kan fullføre det vi starter.  Ut i fra dette arbeider vi for å sikre flest mulig positive ringvirkninger av arbeidet vårt.


Language Norsk - NorwegianLanguage English - EngelskLanguage Russisk